I can’t help it

Da jeg våknet i dag hadde jeg en merkelig følelse i meg, og grunnen var selvsagt Michael Jacksons død. Men det føles på en måte mer som kjærlighetssorg enn den klassiske sorgen som skyller igjennom en når noen som står en nær dør. Jeg elsket Michael Jackson. Min bestevenninne Oda og jeg ble bestevenninner – for 20 år siden i august i år – PÅ GRUNN av Michael Jackson. Vi så ham live på Valle Hovin i 1992. Vi har ledd og grått av, med og pågrunn av ham. Han har vært en trofast og viktig del av livet vårt i 20 av de 28 årene vi har befunnet oss på denne jord, og garantert underbevisst i flere av de resterende 8. Michael Jackson klarte det som ingen andre verken før eller etter han klarte, nemlig å samle verden. Coca Cola har prøvd, MacDonalds har prøvd. Men bare Michael Jackson er et “varemerke” som kjennes like godt og elsket like høyt av de trendy jetsetterene på Manhatten – som de kinesiske bøndene i sørøstasia. Twitter (du kan forresten følge meg her) og facebook formelig KOKER av støtteerklæringer, sorgtunge updates og bilder av MJ som barn. I uken som kommer vil vi lese seriøse debattinnlegg i landets største aviser som tar for seg den vanskelige oppveksten hans og de grusomme anklagene, vi vil se sorgprotokoller på nettet og radiostasjonene kommer til å pumpe ut hans talløse hits kontinuerlig. MJ VAR virkelig Kongen av Pop. Og han har ingen virkelig erstatter.

RIP Michael, du har forandret mitt – og milliarder andre liv med musikken din.