Spill-, film- og TV-referanser har flere ganger vært i overskriftene til drapssaker, men ordlyden er den samme: Drapsmannen var inspirert av et spill, en film, eller en TV-serie. I 2009 blir to norske tenåringer drept, og i begge de uavhengige sakene, refereres det til drapsmennenes forhold til voldelige spill.
Les: – Spilte data, gikk ut for å drepe
Les: – Jeg har sikkert blitt påvirket av det som ikke er virkelig
18-åringen bak skolemassakren i Finland ble knyttet opp mot krigsspillet Battlefield 2, og en britisk 18-åring lot seg inspirere av TV-serien Dexter da han tok livet av broren sin. Det hevder også den norske 26-åringen som er tiltalt for å ha bortført og drept Faiza Ashraf, og klipp fra Dexter og skrekkfilmen Saw ble forrige uka vist i forbindelse med den tiltaltes forklaring.
Les: Viste skrekkfilmscener i retten
Strategisk forklaring
– Mediene fordøyer dette litt rått, men det er ikke et godt uttrykk for hvordan det egentlig henger sammen, mener psykolog Svein Mossige. Mange vil nok tenke at det ikke var bra for den tiltalte å se denne serien, men vi må huske at dette foran en riktig forklaring, er en hensiktsmessig forklaring fremstilt på strategisk vis i en rettslig sammenheng.
Mossige er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt (UiO), og lanserte sammen med flere forskere i 2010 en rapport om medievold for NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).
Den frifinner verken voldelige spill, serier eller filmer, men understreker at voldelige scener ikke er nok for at et menneske skal bli mer voldelig.
For Filmpolitiets anmelder Torfinn Borkhus, er det komplett uforståelig at noen som har sett de samme scenene som han selv, begår drap med disse inntrykkene som grunnlag.
– Da må det være noe feil med disse personene i utgangspunktet, mener Borkhus. Dexter er en populær serie, og dersom den skulle hatt effekten mediene gir inntrykk av, skulle folk i så fall ha drept for fote. Veldig mange koser seg med akkurat denne serien som ren underholdning, men jeg ser jo at den kan tippe gærninger over kanten.
Dårlig terapi
Svein Mossige er enig i at det i enkelttilfeller kan være dråpen som får begeret til å renne over, men at det da neppe er medievold som ligger til grunn, det er livet selv.
– Slike inntrykk kan virke utløsende, men er ikke forklarende. Sannsynligheten er større for at andre forhold i livet til en voldelig person forklarer de voldelige tendensene, fremfor eksponering av vold i ulike medier. Medievold er uansett ingen god terapi for eventuelle problemer en person allerede har fått gjennom oppvekst og utvikling.
Les også: Noen få tar skade av dataspill
Filmpolitiets anmelder ser over gjennomsnittlig mye film og TV, og har gjort unna skrekkspill som Silent Hill. Borkhus tenker derfor veldig mye på det han ser, med analytiske briller.
– De virkelig sterke opplevelsene tar meg likevel på senga. De gode inntrykkene tar jeg med meg videre, mens jeg kanskje tar mer lærdom av de negative scenene.
Borkhus tror heller ikke man får til å begrense tilgangen mer enn i dag, og bruker manglende aldersgrenser i piratverdenen som eksempel. Han mener at den nye foreldregenerasjonen må fysisk inn i kjellerstua for å se hva vennegjengen tar til seg av spill, TV og film.
– Foreldrene til mindreårige er de eneste med myndighet til å bestemme hva de får se og spille, og de bør nok ha et mer bevisst forhold til hva som konsumeres.
– Jeg håper det aldri blir en realitet at det å skylde på medievoldens påvirkningskraft gir formildende omstendigheter i en rettssak. Det er ansvarsfraskrivelse hele veien, og like tynt som å si seg utilregnelig i gjerningsøyeblikket, avslutter han.