Kane & Lynch 2: Dog Days foregår i Shanghai, hvor Lynch har søkt tilflukt og fått seg dame. Kane kommer på besøk for å bistå i en våpenforsendelse til Afrika, og alt går skeis. Skikkelig skeis. Så skeis at det til tider er Kane og Lynch mot røkla. Røkla vil si store deler av Shanghai.

Shanghai showdown

Dog Days er en reportasjeaktig tredjepersonsskyter, som ser ut som den filmes med et håndholdt kamera under vanskelige forhold. Utseendet bringer tankene mot tv-reportasjer eller mobilvideoer fra blodige gatekriger hvor det verste har blitt sladdet bort før det går ut på nyhetene.

Jeg ledes sømløst fra videoseksvenser inn i gameplay, og før jeg vet ordet av det, må jeg hinke eller snuble meg frem i kuleregnet i Shanghais gater og hus, på godt og vondt. Aller mest vondt.

Hvorfor ikke elske kaoset?

Dog Days er fanden så vanskelig til tider. Etter latterlig mange omstarter veldig tidlig i spillet, valgte jeg letteste vanskelighetsgrad. Jeg velger som regel middels. Men siden har det vært helt greit. Etter hvert som jeg lærer meg å ta dekning og forflytte meg i dekning uten å løpe som en blink, kommer tilfredsstillelsen sigende. Jeg finner roen i det hektiske kaoset hvor både politi og røvere må sjongleres, og jeg kan slippe den krypende følelsen av at dette er et middelmådig spill. Det er det ikke.
Det er løp, ta dekning, skyt, løp, ta dekning og skyt, men det er også et spill som omfavner kaoset og stresset og gir meg følelsen av å bli trykt sammen til en liten ball og rullet i glasskår, før jeg reiser meg, tar sats og løper videre.

Anmeldelsen forsetter under bildet.

Kane & Lynch 2: Dog Days (Foto: Square Enix)
Kane & Lynch 2: Dog Days (Foto: Square Enix)

Spillhelter med fett hår og dårlig hud

Dog Days er et forbilledlig spill i sjangeren, fordi det kunne vært meg i hovedrollen. Army of Two kunne ikke vært meg. Kane, derimot! Han kunne jeg spilt. Samme med Lynch, selv om Lynch aller helst kunne vært spilt av han langhåra duden fra Little Britain som sitter i rullestol og finner på hyss. Kane og Lynch er gjennomsnittlige! De er sjuskete, normalt bygde og usikre. Og slikt er sjeldne juveler i spillverdenen.

Anmeldelsen forsetter under bildet.

Kane & Lynch 2: Dead Men (Foto: Square Enix)
Kane & Lynch 2: Dead Men (Foto: Square Enix)

Onlinebiten; forræderi og annen moro

Som i tidligere nevnte Army of Two, er Dog Days et co-op-spill; du kan spille split-screen med en venn i stua eller med venner og ukjente over nett. Co-op over nettet er helt klart å foretrekke, siden Dog Days ikke er spesielt kult på split screen. Den som er vert for runden spiller som Lynch, og gjesten spiller som Kane. Kanskje bør du hanke inn en kompis allerede fra første stund? Det er nemlig slik at Dog Days er fetest hvis begge er nye med brettet.

Online multiplayer glir glatt og fint, med et oversiktlig og forståelig menysystem. Arcadeoppgavene online består av fragile alliance, undercover cop og cops and robbers, og det er varierende hvor artig det er de første gangene jeg spiller det. Her er det mye rutine involvert, så du bør gi det litt tid. Samarbeid kan lønne seg, men du skal ikke basere deg på det.
Det desidert mest frustrerende er cops and robbers, og setter kanskje fingeren tydeligst på frustrasjonselementet i Dog Days: problemet med å få til et bra hodeskudd. Siktet er nemlig autoinnstilt nærmere skrittet.

Anmeldelsen forsetter under bildet.

Kane & Lynch 2: Dog Days (Foto: Square Enix)
Kane & Lynch 2: Dog Days (Foto: Square Enix)

Til slutt: spill som du vil, bare husk å ha det moro

Vil du ikke spille mot andre personer, men likevel ha litt variasjon eller spesialtrening, velger du arcade mode i hovedmenyen. Her spiller du fragile alliance hvor det blir mer og mer vanskelig for hver runde, samtidig som du bør investere deg i bedre og bedre våpen. Dessuten er det jo moro å kjøpe seg nye våpen.

Dog Days er et spill som er heslig, svett og omtrentlig; helt i Kane og Lynchs stil og ånd.

Kane & Lynch 2: Dog Days er i hyllene fra 20.august. Anmeldelsen er basert på Xbox360-utgaven.

Om SPILLET

Kane & Lynch 2: Dog Days